Tenke tenke, hva har jeg glemt??

Alle har begynt på skolen igjen, mens jeg har fortsatt sommerferie. Det er en litt rar følelse. Får liksom NESTEN dårlig samvittighet av å bare sitte hjemme hver dag mens alle andre sitter på skolepulten. Vel vel, det er jo heller ikke så fantastisk gøy å ha lengre sommerferie når alle andre er på skolen. Igår skulle jeg prøve å sosialisere meg med de gamle klassekameratene mine, men det gikk ikke helt som planlagt.

Ifjor gikk jeg første året på Kongsgård skole (verdens beste skole! :D) hehe. Så igår, andre dagen av skole for vennene mine, bestemte jeg meg for å oppsøke dem i den såkalte "midttimen", et storefri som varer i en time. Men fordi en håndfull lærere har det med å ikke rekke den tidligste bussen inn til byen, har altså skoledagene i år blitt forskjøvet med et kvarter, altså begynner skolen et kvarter seinere enn vanlig. Og dermed, naturlig nok, starter også midttimen et kvarter seinere. Jeg tok gledelig bussen inn til byen og struttet mot min kjære, gamle skole. Enda klokken min viste 11.20 (altså var det enda et kvarter til midttimen), så jeg mange glade skoleelever ute i skolegården og tenkte da mitt at friminuttet ikke var blitt forskjøvet likevel. Så jeg trippet gledelig opp trappene til mitt gamle klasserom og rev opp døren med et øresplittende smil. Jeg jublet av full hals; "her er jeg folkens!" og ble dermed både ganske forundret, for ikke å si flau, da jeg merket at det slett ikke var friminutt i klasserom 27, men snarere time, ledet av min gamle lærer, og det var litt for mange ukjente elevansikter i rommet for mitt velbehag.

Neida, jeg bare tulla med den der "åpnet døra og jublet her er jeg folkens!" Så sprø er jeg ikke... Men jeg kikket ialfall inn i klasserommet og merket fort at dette ikke var rette tiden for å sosialisere meg med mine gamle medelever.

Uansett, pointet er at jeg ikke fikk truffet vennene mine den dagen! Og hvordan jeg kan skrive så mye om noe så uinnterresant må da "gudene" vite.

Vel, saken er vel at jeg blir faktisk litt nervøs av hele greia. Her sitter jeg og har sommerferie med meg selv. Samtidig ligger det noe og knaker i underbevisstheten. Jeg føler liksom jeg har litt for avslappende dager. Føler det egentlig er noen AFS papirer som fortsatt må utskrives, det må jo være ett eller annet jeg har glemt ut. Alt kan vel ikke gå så knirkefritt kan det? Jeg bare VET det er noe livsviktig jeg har glemt å gøre klart før avreise. Og nå har jeg hatt mareritt TO ganger! Mareritt om at jeg står på flyplassen, klar for å reise til Italia, også når jeg skal finne frem passet, så har jeg det ikke! Jeg har glemt det hjemme, og resten av utvekslingsstudentene drar uten meg. Det er den ene versjonen. Den andre er at jeg om noen knappe timer skal dra hjemmefra. Men jeg har såvidt begynt å pakke og får selvfølgelig hysteriske anfall når jeg ikke finner halvparten av det jeg skal ha med meg en gang.

Det verste er at det ikke er så altfor usannsynlig at noe lignende skjer i virkeligheten. Jeg må jo si at jeg er ikke verdens mest effektive eller velorganiserte person...

Vel vel, jeg skal jo faktisk til Italia en gang før jeg drar for godt. Skal nemlig i italiensk bryllup den 4.september, knappe en uke før jeg drar til Italia for godt! Jeg skal i bryllup til et av min kjære Franci sine familiemedlemmer. Franci eller Francesca er en italiensk jente som også har vært utvekslingsstudent. Hun kom her til Stavanger, og meg og min familie var vertsfamilien hennes. Altså bodde hun hos oss i et år. Og iløpet av den tiden ble vi veldig gode venner. Og nå skal jeg altså i bryllup, ikke til henne da, men en slekting. Gleder meg sykt til å se henne igjen, det er mer enn et år siden hun dro fra oss nå.

                                                        Meg og Franci <3 :D